blogg.no » Scriptorium

Gratulerer Bergen!

 

 

Bergen har nå fått bybane, et stort skritt i riktig retning for byen. Dessverre kan nok ikke klimagevinsten gjøre godt for Branns nåværende inkompetanse som fotballag, men bergenserne har nå en sjelden mulighet til å være stolte av byen sin(de er jo som kjent ubegrunnet stolte av Bergen til vanlig).

 

Gratulerer med den store nyvinningen! Det er foreløpig bare en linje, fra Nesttun til sentrum(9,8 km), men lokalpolitikere har alt varslet at det vil komme flere linjer og at nå som den første linjen er på plass, vil nye linjer komme til mer naturlig. Håper det stemmer!

 

Rekordstor EU-motstand!

EU er krise, det har smittet over på Norsk ja-side. En ny måling utført av Senito for avisene Nationen og Klassekampen viser at motstanden mot Norsk EU medlemskap er rekordstor, hele 62,5 % sier nei til Norsk medlemskap. Ja-siden er redusert til svake 26.7 % og selv i Ja-bastionen Høyre er nå motstanderne i flertall med 55 %.



Ved EU avstemningen i 1994 sa kun et knapt flertall på 52.2 % nei til Norsk EU medlemskap.

EU landene ble rammet hardt av den økonomiske krisa og en nyliberal friflytspolitikk har ikke akkurat hjulpet, snarere tvert imot. Land som Portugal, Hellas, Italia, Romania og Latvia, som allerede slet med store underskudd taper ytterligere enorme summer når industri og næringsliv går i stå. Uten ressurser til å kickstarte økonomien gjennom statlige inngrep velger de heller å kutte massivt i de offentlige utgiftene samt å øke skatter og avgifter for få budsjettene i balanse. I Romania ble offentlige lønninger brutalt kuttet med 25 %, ned til nesten ingenting.

Det er vanlige folk som rammes hardt, får sin inntekt og kjøpekraft beskåret inn til beinet mens finansinstitusjonene og EU fire friheter skjermes. Finanskapitalen gis støtte til å fortsette som før, mens helse & sosialtilbud reduseres kraftig.

Professor Kalle Moene ved Økonomisk institutt (UIO) sier at pengeunionen har gjort det mye vanskeligere for landene å takle gjeldskrisen.

Han mener at en devaluering, det vil si å senke valutakursen, ville vært et naturlig valg for land som Hellas og Portugal, som har store budsjettunderskudd og lån.

- Spørsmålet nå er hvordan finanskrisa skal betales, altså hvordan man skal tilbakebetale lånene som ble tatt opp etter kollapsen i 2008. Da kan et land enten devaluere eller kutte i offentlige budsjetter. Når et land devaluerer, blir det billigere for andre å kjøpe landets varer, altså bedres konkurranseevnen. Når du ikke kan devaluere, har du ikke noe annet valg enn å skjære ned på velferdsgodene. Sier han til avisa Klassekampen.

For å kunne fortsette det markedsliberale eventyret har det Internasjonale Pengefondet (IMF) rykket inn med sine egne krisepakker og opplegg for de kriserammede landene. Hellas har blitt satt under administrasjon og landets folkevalgte underlagt påbud fra IMF. Lønninger, pensjoner og feriepenger kuttes og inndras til massive protester fra befolkningen som ser velferden sin forsvinne ned i dragsuget.

Leder av Nei til EU, Heming Olaussen har helt rett når han sier at det ikke er noe å fryde seg over at befolkningene i EU landene rammes slik. Men det er allikevel en påminnelse til Norske Ja-forkjempere som i tide og utide har beklaget seg over den elendig økonomiske situasjon Norge ville havne i om ikke vi snarest ble medlem av EU og innførte Euro!

Den tredje palestiner

Palestina er i krise, den innbyrdes krigen mellom Hamas og Fatah har delt opp det krympende området ytterligere. Men det finnes også en tredje, ofte bortglemt aktør, venstresiden. Men hva gjør den nå?

Den palestinske bevegelsen er splittet, den ene hånden sloss med den andre, det palestinske folk er skilt fra hverandre, de er ikke lenger en forent bevegelse. Hardest rammet blir flyktningene i flyktningleirene utenfor Palestina. Der savner innbyggerne et politisk ansikt. Når den palestinske myndigheten ble etablert i Gaza og på Vestbredden etter Osloavtalen i 1993 avlivet man samtidig også den kraften som fram til da hadde forent innsiden og utsiden, okkuperte og fordrevne palestinere innenfor rammen av tre bokstaver: PLO.

I dag er PLO kun en papirtiger, mens Fatah og Hamas sloss om å representere det palestinske folket. De fordrevne i flyktningleirene kan ikke annet en å følge med på TV hvordan fraksjonene sloss om sine små lapper av hjemlandet.

I Syrias hovedstad Damaskus, ligger flyktningleiren Yarmouk. En teltleir etter fordrivelsen av palestinerne i 1948 som i dag blitt til en egen by, med en befolkning like stor som Stockholm. Det bor ikke bare Palestinere her, de siste årene har det kommet mange hundretusen flyktinger fra en annen pågående katastrofe i regionen, Irak. Men det er fortsatt palestinerne som med sine symboler og flagg preger Yarmouk. Gult for Fatah, grønt for Hamas og ikke minst rødt for PFLP, den sosialistiske folkefronten for palestinas frigjøring, størst av aktørene på venstresiden. Yarmouk er en av de mange leirene der den tredje aktøren i palestinsk politikk fortsatt har et fotfeste: venstresiden.

- Alle palestinere blir forferdelig triste av å se dette skje. Hvordan kan vi skyte på hverandre, det er ikke tillat, det går imot våre innerste prinsipper! Vi fordømmer begge sider i konflikten. Hamas gjør feil når de bruker militærmakt for å skaffe seg kontroll over Gazastripen, og Mahmoud Abbas gjør feil når han styrer vestbredden med sin egen regjering. Begge parter må ta sitt ansvar. Vi i PFLP fortsetter å kreve nasjonal enighet, og vi kvinner har en spesiell rolle : det er alltid vi som har holdt vår folk sammen, sier Feryal Ali, medlem av PFLPs kvinneorganisasjon i Yarmouk i et intervju med den svenske avisen Arbetaren.

Hun bekrefter indirekte at leirinnbyggerne famler etter betydning. Etter at PLO la ned sine våpen i diasporaen har flyktningleirene blitt forvandlet til tilskuerbenker.

-Det er langt å kaste stein herifra. I dag drives motstanden inne i Palestina. Men vi er fortsatt en del av det, vi utdanner våre barn i deres identitet, i deres tillhørighet til Palestina, i deres rett til å komme tilbake. Det er også en form for motstand.

 



Det første store tilbakeslaget for PFLP kom med Sovjetunionens fall, det andre var EUs terrorlisting av organisasjonen i 2005. Før ble PFLPs aviser lest flittig av palestinere i eksil i Europa, nå tør svært få å lese eller støtte dem i frykt for terrorlovene. Utviklingen i Palestina viser tydelig at verken Hamas eller Fatah er holdbare alternativer, men PFLP har ressurser til å få spredt sitt budskap. Hamas vant valget i palestina fordi de har sykehus og skoler, slikt har ikke PFLP. De mangler noe Hamas har i overflod, nemlig penger.

I flere av diasporaleiren, som Beddawi og Shatila i Libanon, der hundretals familier søkte tilflukt etter de harde kampene i leiren Nahr al-Bared i 2007, er det imidlertid det PFLP har; sykehus og annen sosial virksomhet. Her var det folkefrontens volontører som delte ut mat til hjemløse familier, skaffet gratis medisin og gratis legeundersøkelser. Organisasjonen er en vital del av leirens hverdagsliv, om så på et budsjett som nesten ikke eksisterer.


Markeing av 42 års jubileet for PFLP

Verre gikk det i Gaza. Der ble PFLP rammet hardt når Hamas tok makten: frontens radiostasjon ble plyndret av anonyme islamister. 70 000 dollar krevdes for å skaffe nytt utstyr og få sendingene tilbake på luften. Dermed mistet venstresiden i Gaza lenge en viktig stemme som nådde ut til mange, og folkefrontens medlemmer er stadig engstelige for hva Hamas tar seg til.

Innad i PFLP er det delte meninger om hvordan organisasjonen skal forholde seg til konflikten mellom Hamas og Fatah. Motstanden mot religiøst styre har ofte ført til at PFLP har tatt en delvis uoffisiell side med Fatah i en del saker. Men forakten for Fatah er også stor, og mange medlemmer av folkefronten ønsket fjerningen av Mohammed Dahlan(Lederen for Fatah i Gaza og lokal krigsherre) fra makten i Gaza velkommen.

Også den faglige landsorganisasjonen PGFTU som normalt står nær Fatah har fått sine kontorer ødelagt på i Gaza. Men faktum er at den uregjerlige gjengvolden som herjet på Gazastripen tidlig på 2000-tallet har sunket til nesten null siden Hamas tok kontroll over området. Det motsatte skjedde på vestbredden: unders Fatahs ettpartistyre gikk bevæpnede bander på røvertokt i Hamas kontor etter Hamas kontor, forgriper seg ustraffet på hvem de vill, inkludert fagforeningene, og arresterer hundrevis av andre palestinere for deres politiske tilhørighet. Hamas, på sin side gjør en stor sak av sin streben etter lov og orden.

Samtidig forlenges mandatet for Vestbreddens ettpartiregjering under statsminister Salam Fayyed, utdannet i Texas og før dette økonom i Verdensbanken: Elsket av Bushadministrasjonen. Denne regjeringen har vist seg mer villig en noen annen til å samarbeide med USA og Israel, noe PFLP kritiserer hardt i sine uttalelser.

I dette opprevne og splittede landskapet er det helt klart vanskelig for venstresiden å finne en sikker vei. Bare ett krav fremmes i alle situasjoner, som PFLPs kjepphest, som deres stående forslag til hvordan det palestinske folket skal kunne løse sin interne krise:

- Vi må bygge PLO igjen. Vi kan ikke ha en myndighet når vi lever under okkupasjon og i eksil. Vi kan bare ha en frigjøringsbevegelse, en bevegelse for alle palestinere, for Hamas, for Fatah, for venstresiden, for Palestinere i flykningeleire og i hjemlandet. Slik kan vi få orden i vårt eget hus! Som Feryal Ali uttrykker det i følge Arbetaren.

Feigt om Afghanistan.

skrevet November 2009.

 


Norge er i krig, ikke en gang utenriksminister Støre kan benekte det, selv om han prøver å kamuflere det bak "snillere" ord som "humanitær intenvensjon".

 

At USA går til krig for å hevde sine interesser rundt om i verden, er ikke noe nytt. Men at Norge bidrar villig med militære styrker, er et heller nytt fenomen. Den offisielle grunnen for  norsk krigsdeltakelse, var at dersom  ikke alle Nato-land støttet aktivt opp om krigen og bidro militært, ville Nato-samarbeidet kollapse. Vi ble fortalt av myndighetene at å delta i krigen i Afghanistan er avgjørende for Norges sikkerhet.

 

Strategien i Afghanistan skulle være å vinne "the hearts and minds" i det afganske folket for en demokratisk utvikling. Nato-styrkene; ISAF, skulle sørge for fred og sikkerhet, mens demokratiet skulle utvikle seg i Afghanistan. Målet var et Afghanistan hvor terrorister ikke lenger skulle ønskes velkommen av hverken folket eller folkets valgte ledere. Forøvrig samme strategi som den amerikanske administrasjonen brukte som begrunnelse for militær intervensjon i Vietnam og Irak. Nato og Norge sa dengang nei til å delta, med gode begrunnelser. Nå har pipa plutselig fått en annen lyd. Nå sier regjering og Storting et helhjertet ja, selv om begrunnelsen for krigen i Afganisthan er den samme som for invasjonen av Irak og Vietnam.

 

Nato gikk til krig for å bekjempe terrorisme, men står nå til knes i blodet fra ofrene for sin egen krigføring. Hva er terrorisme mot sivile? Er det å sprenge T-banevogner? Eller å bombe lansbyer sønder og sammen? Sannheten er at både Nato og Al-Quida utøver terror, men i to forskjellige former. Al-Quida kapret fly og styrtet dem i World Trade Center. Nato dreper barn og 85 år gamle bestefedre med begrunnelsen at de er Talibankrigere. Amnesty har gjentatte ganger advart norske myndigheter mot å støtte opp om overgrep og Natos metoder, men til liten nytte. På vegne av det norske folk støtter regjeringen at mennesker blir kidnappet og fengslet uten lov og dom, de støtter opp om at Amerikanske bombefly angriper sivile mål uten å vite om de dreper Taliban-krigere der eller ikke. Rød Ungdom mener at norske myndigheter  må slutte med sin blåøyde tiltro til at verdens ledende supermakt opptrer humant og  utfører en militær okkupasjon fult ut i tråd med krigens folkerett og menneskerettighetene.

 

Begrunnelsen for Norges militære tilstedelværelse i Afganisthan skifter. Først var grunnen at Norge skulle gjøre sin plikt som Nato-medlem og bidra til å eliminere Al-Quida og et Taliban-styre som skjulte terrorister.  Men da amerikanerne ikke fant Bin Laden og Taliban ikke lot seg nedkjempe, endret målsetningen seg: Nå gjaldt det skolebygging, utdanning for kvinner og demokrati.  På fagspråket kalles dette for "Mission Creep". Når den opprinelige argumentasjon og målsetning viser seg å ikke være mulig å nå, endres ordvalg og argumentasjon i regjeringens offisielle retorikk. Det ble proklamert med stor innlevelse at Norge var i Afganisthan for å sikre kvinners rettigheter. Men da norske soldater ble spurt om hvorfor de var der, svarte alle at de ikke visste noe om at det å beskytte kvinners rettigheter skulle være en del av deres mandat. Norske myndigheter feilinformerter i begge retninger. De tar ikke sitt relle ansvar, hverken overfor soldatene eller det norske folk.

 

Regjeringen skryter ofte av de PRTene (Provincial Reconstruction Teams) som Norge bidrar med i Nord-Afganisthan. Faktum er at den militære ledelse av disse PRTene, anses av lokalbefolkningen som krigsherre på linje med dem som dyrker opium og sitter i det afganske parlamentet.  De er makthavere som den lokale befolkningen må holde seg inne med.

 

En annen av de stadig skiftende grunnen til norsk militær tilstedeværelse i Afganisthan er å "støtte regjeringen" i Afghanisthan. Det nylige avholdte valget i Afganisthan var en klar manifestering av at Norge støtter et  regime som av svært mange afganere blir sett på som et gjennomkorupt og udemokratisk regime. Karzai-regimet deler ikke sine interesser med det afganske folk. Det at de norske soldatene blir støttespillere for Karzai-regimet, utsetter norske soldater for større risiko. Mange  afganere oppfatter Nato-soldatene som en forlenget arm av et gjennomkorrupt forhatt Karzai-regime, som utbytter folkets interesser.

 

Et viktig faktum som det ikke ser ut som om Amerikanerne og de politiske lederne i Nato landene aldri har tatt innover seg, er at demokrati i et enkeltstående land aldri har blitt bygget med militær okkupasjon utenfra. Rød ungdom mener at skal det bli demokrati i Afghanistan, må endringen komme fra det afganske folket selv. Ikke gjennom bombing og okkupasjon.

 

Regjeringen utøver "Mission Creep" for å på nye måter prøve å legitimere krigen i Afganisthan. Ved å stadig komme med nye begrunnelser,  bidrar myndighetene til å tåkelegge den egentlige grunnen til norsk militær tilstedeværelse; støtte til amerikansk interessepolitikk i Mitd-Østen. Det treier seg om en form for sikkerhetspolitisk byttehandel, hvor regjeringens og Stortingets egentlige begrunnelse er at Norge må spille på lag med amerikanerne nå, ellers kan vi ikke regne med at de vil hjelpe oss seinere, dersom våre områder eller våre interesser blir utsatt for angrep eller terroranslag.

 

Når regjeringen anvender "Mission Creep" og dobbeltkomuniserer om hvorfor norske soldater tjenestegjør i Afghanistan, utøver de feigt politisk lederskap både ovenfor soldatene og ovenfor det norske folk. Norske politikere burde åpent si at vår deltakelse i Afghanistan er en sikkerhetspolitisk hestehandel innen Nato, hvor målet er å holde USA inne i alliansen.  Den reelle begrunnelsen er at norske interesser og norsk territorium skal kunne sikres av USA i Nato ved en mulig senere anledning. Rød ungdom mener at en slik åpenhet ville bidratt til å tydeliggjøre det militære oppdraget regjeringen gir forsvaret.  Og det ville lagt ansvaret for hva som skjer med de norske soldatene og sivilbefolkningen i Afghanistan der det hører hjemme; hos Jens Stoltenberg.

 

 I stedet  argumenteres  det med samfunnsbygning, jenteskoler, demokrati og behovet for å vinne "the hearts and minds" i det afghanske folket. Noe som igjen tvinger norske soldater inn  i roller de ikke er trent for og konfronterer dem med forklaringsbehov de ikke er forberedt på.  Det er ikke norske soldater som enkeltvis, gjennom utstillinger og  intervjuer, skal stå fram og forklare og begrunne hvorfor de er i Afghanistan og utfører de oppdrag de er blitt trent til  utføre. Rød Ungdom mener at den jobben skal de ta, de som har valgt å sende soldatene til Afghanistan:  statsministeren, regjeringen og Stortinget.

En straff som virker?

Fengsel er nok en av de aller eldste straffereaksjoner som finnes. Gjennom århundrene har fengselet holdt en så å si uforandret stilling i samfunnet. I fengsel plasseres ?bad guys?, de som bryter samfunnets regler. Men fungere egentlig fengsel? Eller virker soning mot sin hensikt?

 

Sommeren 2008 kommer Justisdepartementet med en stortingsmelding som skal styrke arbeidet med å finne alternativer til fengsel. Målet er å få en mer effektiv rehabilitering. Stortingsmeldingen har fått arbeidstittelen ?Straff som virker ? en kunnskapsbasert kriminalomsorg?.

Statssekretær Terje Moland Pedersen sier at dette, sammen med den nye straffeloven, er det viktigste justispolitiske dokumentet som kommer denne regjeringsperioden.

 

Til enhver tid sitter det 3 300 personer i norske fengsler. 2 622 av påbegynte dommer er én måned eller mindre, 2 072 er mellom én og to måneder, mens 1 252 av dommene er mellom to og tre måneder. Gjennomsnittlig soningstid er 103 døgn, viser tall fra 2006.

Justisdepartementet ønsker ikke minst å se på alle de korte fengselstraffene.

 

Nye alternative straffereaksjoner pleier ikke å gå upåaktet hen, og det hersker vidt forskjellige meninger om hva som er ?passende? straffer. En fersk undersøkelse fra Danmark, gjennomført av professor Flemming Balvig ved København universitet, viser at mannen i gata har liten kunnskap om hvordan selv alminnelig kriminalitet straffes. 79 % av de spurte trodde domstolene ga mildere straffer en i realiteten.

 

Alternative straffereaksjoner har mange begrunnelser. En av dem er soningskøene som hoper seg opp og det store antallet fanger som soner korte straffer. Andre bygger på fengselssytemes mange og åpenlyse mangler.

 

For det første rehabiliterer fengsler en marginal andel av de innsatte. Altså redusrers tilbakefallet til kriminalitet etter endt soning kun marginalt i enkelte tilfeller. Tanken om fengsel som en institusjon som skulle rehabilitere og virke preventivt på samfunnet er kanskje like gammel som fengslet selv.

På begynnelsen av 1900-tallet hadde forskjellige psykiatriske modeller sitt inntog i fengselsfilosofien

Soningen fikk ett ?behandlingsinnhold?. På slutten av 60-tallet ble det foretatt en mengde undersøkelser. Den mest kjente forskeren var amerikaneren Robert Martinson. Han gjennomgikk hele 231 studier av beghandlingsforsøk i perioden 1945 til 1967. Han klarte ikke å finne noen klar virkning av programmene på tilbakefallet. Martinsons analyser rev bort mye av fengselstraffens legitimitet. Man kunne ikke lenger begrunne fengsel med at det er et ?hjelpetiltak?.

 

I nyere tid har det blitt foretatt en ny bølge med undersøkelser. En av de seneste, CDATE-prosjektet (Correctional Drug Abuse Treatment Effectiveness Project) som gjennomgikk flere tusen undersøkelser fra 1968 til 1996 fant kun marginale resultater. I den siste artikkelen fra prosjektet ?Crime And Delinquency? fant man at ikke ved av noen program kunne påvise noen effekt. Unntatt såkalte kognitiv programmer, som viste beskjedne resultater. (kognitiv programmer/terapi bygger på en teori om at psykologiske problemer er resultatet av en feil måte å tenke på.)

 

For det andre, så virker ikke fengsel allmennprentivt. Det verken avskrekker eller påvirker andre ? annet en i tilfelle ?ganske marginalt?. En rekke sosiologiske studier peker på uklare eller manglende virkning. Det fremgår også at økning i straffenes strenghet neppe har noen effekt på borgernes lovlydighet.

 

For det tredje, fengsel ?uskadeliggjør ikke. Fengselet fungerer tvert imot som en kriminalitetsskole. Det begås kriminalitet inne i fengselet og de kontaktene de innsatte knytter er ofte av kriminell art.

Praksisen med blant annet å sette hele grupper av kriminelle (som de såkalte verstingene, som er dømt mer en tre ganger) i streng og langvarig fengsel bygger på sviktende teorier om forutsettnigene for kriminalitetens forekomst.

 

Teorien om at man kan kunne forutsi, hvem som i fremtiden vil begå alvorlig kriminalitet bygger på samme sviktende grunnlag.

 

Så fengsel fungerer altså ikke, hva skal man gjøre med forbrytere da?

 

Samfunnstraff er et alternativ til ubetinget fensgel . Samfunnstraff ble innført i Norge i 2002, og kan vise til gode resultater. Tilbakefallsundersøkelser viser at hele 79% etter endt samfusnntraff ikke får tilbakefall innen 3 år. Samfunnstraff ser langt på vei ut til å fungere etter intensjonen.

 

Friomsorgen har også vist seg å fungere godt. Formålet med friomsorgen er at alle domfelte ved løslatelse skal ha et apparat rundt seg, et tilbud å komme ut til. I friomsorgen møter de domfelte et menneske som bryr seg, hører på dem og tar dem alvorlig.

 

Alternative straffereaksjoner er både nødvendig og effektivt. De gamle fengslene fungere ikke for sin hensikt og vi må sette nye og alternative metoder ut i livet. Det trengs metoder som for alvor virker allmennpreventive, rehabiliterende for de ansatte og som ikke gir grobunn for kriminelle miljøer.

Stikkord:

Tusenårsmålene: Hån mot - eller håp for verdens fattigste?

(skrevet til eksamen 2007, men temaet er forsatt like aktuelt.)

I 2000 la FN fram sine tusenårsmål. Samtlige av medlemslandene gikk med på å jobbe for å nå disse målene innen 2015. Det faktum at verdens ledere gikk sammen for konkrete mål, tente mange håp om at man nå enedelig kunne bekjempe fattigdom, sykdommer som HIV/Aids, malaria og likestille mann og kvinne.

 

Men glansbildet om tusenårsmålene slår stadig nye sprekker. Flere tegn tyder på at oppfyllelsen av løftene fra 2000 henger i en tynn tråd. Rapporten «The Millenium Ecosystem Assessment»(lansert 30 mars 2005) konkluderer med at den pågående ødeleggelsen av økosystemet gjør det umulig å oppfylle tusenårsmålene. Et av punktene i rapporten er at man vil ha framgang i arbeidet med å bekjempe sult, men langt langsommere en det som trengs for å halvere sulten i verden innen 2015. Et annen punkt i rapporten er at det er verdens fattigste som rammes hardest av problemene som følger av ødeleggelsene av økosystemet. Som eksempel forventes det at antallet fattige sør for Sahara vill øke fra 315millioner i 1999 til 404millioner i 2015. Rapporten, som er laget av over 1300 forskere fra 95 land, stiller seg meget skeptisk til at tusenårsmålene kan bli nådd, med dagens nedbryting av økosystemet.

En annen rapport som roper varsku om tusenårsmålene er den internasjonale bistandsorganisasjonen Plans rapport om kvinners leveforhold og systematisk diskriminering av kvinner, ?Because I am a girl ?.Rapporten ser på oppfyllelsen av jenters rettigheter i forhold til FNs barnekonvensjon og menneskerettighetter. Rapporten påpeker store sprik mellom mann og kvinne og utbrett mangel på likestilling. I rapporten fremgår det at 62 millioner jenter ikke får skolegang. Jenter mellom 15 og 19 blir utsatt for 50% av de registrerte seksuelle overgrepene. 70% av de 1,5 milliarder menneskene som lever under en dollar dagen, er kvinner.

Mange u-land er plaget av stor korrupsjon. Millioner av kroner som skulle gå til skoler, sanitet, infrastruktur og andre viktige prosjekter forsvinner i lokale lederes lommer. Dette skjer fordi bestikkelser er vanlig og det er dårlig utviklet kontroll over hvor midlene tar veien.

Demed blir midler som skulle bidratt til utvikling for de aller fattigste, enda en kilde til økte forskjeller

Media har endelig oppdaget at klima og miljøet på jorda er viktig

Særlig har dette blitt tydelig etter FNs klimapanels rapport tidligere i år. Rapporten slår fast at det er menneskeskapte klimaproblemer som truer verden. Våre store CO2 utslipp har svekket ozonlaget og skap ubalanse i naturen. I rapporten beregnes det at gjennomsnittstemperaturen på jorda vil stige med mellom 1,1 og 6,4 grader celsius. Vannstanden vil stige med 18 til 59cm, det vil bli et økende antall naturkatastrofer som hetebølger, tsunamier og tropiske orkaner. Ekstremvær og naturkatastrofer vil særlig ramme de fattigste som lever i områder som er utsatt for flom eller tørke.

Verdens ledere som i 2000 proklamerte tusenårsmålene stilte seg samtidig bak en felles beskjed til verdens fattige: det er mulig å forbedre deres situasjon. Men løftene blir ikke fulgt opp.

USA som den eneste supermakten i verden har stor makt og innflytelse og kan utrette mye. Men den amerikanske politikken er gjennomsyret av kapitalismens regler og idealer. Å bekjempe fattigdom har ennå ikke vært i kapitalens interesse, derfor har tusenårs målene aldri vært på den politiske dagsorden i USA. Isteden tar amerikanernes kriger i Irak og Afghanistan hovedfokuset. USA har vist liten vilje til å arbeidet for realisering av tusenårs målene.

Den amerikanske presidenten lever på de store investeringsselskapenes nåde. Får ha ikke penger fra selskapene taper han neste valg.

De fattige landene utgjør baser med ekstremt billig arbeidskraft, som store multinasjonale selskaper kan utnytte. Samtidig prøver selskapene å presse ut lokale varer med sine egne masseproduserte varer. Dette vil gjøre at de lokale produsentene må gi etter for de store multinasjonale selskapene fordi de lokale ikke kan selge varene så rimelig. Ett godt eksempel på dette er at Coca cola er billigere en flaskevann i mange afrikanske land. Siden vannkvaliteten mange steder er dårlig er mange avhengig av å kjøpe flaskevann. Men når colaen er billigere, kjøper mange cola i stedet for flaskevann. Dette svekker også helsen og bidrar til underernæring. De multinasjonale selskapene kan også bruke sine økonomiske muskler til å skaffe seg innflytelse og makt i de ulike landene de operer i. Ved å sponse politikere og/eller partier ved valg kan selskapene få stor innflytelse på styre og stell i landet

Også i andre mektige land som Frankrike, Tyskland og Storbritannia. Her har tusenårsmålene havnet i den store papirhaugen og blitt glem bort. Landets økonomi, sysselsetting og innenrikspolitikk generelt har stått i sentrum. Under det franske presidentvalget i vår var aldri tusenårsmålene et viktig tema. Isteden var økonomisk framgang og sikring av franske produkters andel av verdenshandelen hovedtemaet.

Russland er travelt opptatt med å markere sin maktposisjon i Europa og sin mektige stilling som gasseksportør til store deler av Europa. Russland har verdens største kjente gassreserve og den nest største kullreserven. Russland produserer 21.8% av verdens gass og eksporterer 24% av verdens gass. Russland bruker sin kontroll av energien som våpen i internasjonal politikk. Under oransjerevolusjonen i Ukraina ble den Russiskvennlige presidentkandidaten danket ut av den Russland kritiske kandidaten Viktor Jusjtsjenko. Russland markerte at Ukraina fortsatt måtte forholde seg til russiske interesser og økte gassprisene for ukrainerne kraftig.

Kina har bidratt direkte negativt til tusenårsmålene, ved sin aggressive energipolitikk i Afrika. Kina skaffer seg gunstige avtaler om å få rettigheter til energi fra Afrika for å mette sitt stadig økende energibehov. Bakgrunnen for dette er at Kina må skaffe seg økonomisk utvikling for å finansiere sosial vekst for sin enorme befolkning. Kinas energibehov skyter gjennom taket på grunn av alle de nye bedriftene og de millioner av nye biler kineserne skaffer seg. Utviklingen av levestandarden for den jevne kineser fører til at han trenger stadig mer energi til elektrisitet, varme og vann. Kina skaffer seg stor innflytelse i mange afrikanske land. Selv bygger Kina mange hundre nye kullkraftverk som er svært forurensende. Noe som er med på å bryte ned miljøet og jordas økosystem.

Spørsmålet er om tusenårsmålene har noen som helst sjanse til å bli realisert. Med dagen utvikling ser det ikke sånn ut. Det internasjonale samfunnet har ennå ikke vist stor nok vilje til å forandre verden. Nå som vi allerede er i år 2007, begynner det å haste. Verden trenger en vesentlig omprioritering. De mektige landene og gruppene som USA, Russland, Kina, og EU er de viktigste partene. Uten dem vil aldri tusenårsmålene kunne bli nådd. Disse stormaktene må sette tusenårsmålene høyt på listen over politiske saker. De må også ta rapportene fra blant annet FNs klimapanel, Plan og andre organisasjoner til ettertetning.

Det må også bevilges lang større midler til arbeidet med tusenårsmålene en det er gjøres i dag. Jeg frykter at dette ikke vil skje. Min spådom er at målene som skulle gi håp, bare blir nok en oppvisning i tomme løfter.

Bittrest er dette for verdens fattige, som ble fortalt at deres situasjon kunne endres. De har blitt sviktet av makteliten og blitt offer for nok en dragkamp mellom verdens mektigste nasjoner. Igjen får vi demonstrert: Verdens mektige tenker kun på sine egne interesser og på hvordan de rike kan få det bedre.

Stikkord:

Krigen om skolen

(unnskyld for at teksten ble rar, veit ikke hvordan den ble sånn =/ )

Offentliggjøring av resultatene i de nasjonale prøvene har utløst et skred av artikkler, leserinnlegg, kronikker og sterke meninger. Eksperter, politikere og andre velmenende har vært ute og fordelt skyld blant regheringer og skoleministerer. I følge Pisaundersøkelsen ligger Norge under OECDgjennomsnittet, som nr 35 av 45. Norske elever er ifølge Pisa dårligere en de fleste andre elever i leseing, matte og naturfag. Det skal også tas med at flere fagfolk slakter Pisaprøvene. Astrofysiker og naturfagformidler Eirik Newth sier til dagbladet at "her tester man ikke elevenes kunnskap, men bare elevenes evne til å løse akkurat denne typen oppgave? legetimiteten til de nasjonale prøvene blir også svekket av Elevorganisasjonen, som peker på at flere tusen elever boikottet prøvenen". Alfred Oftedal Telhaug mener at noe av det dårlige resultatet er at norske elever ikke er motiverte for prøver. Det kan kanskje ha noe å gjøre med at prøver bare er kjedelige og brysomme for mange elever? Man skal nok lete godt for å finne elever som synes prøver er gøy.  Det selvfølgelige spørsmålet som stilles i alle retninger er ?Hva er galt med den norske skolen??  Høyresiden skylder på Arbeiderpartiskolen og AP slår tilbake og skylder på Høyreskolen.
 Morgenbladet( 7. Desember) har spurt flere tidligere ministre med ansvar for skolen(1975 ? 2007) om hvem som har skylda. Selvfølgelig ville ingen si at det var dem som hadde skylda. Men er det så viktig hvem som har skylda? Hvem som gjorde hva? Poenget er jo at vi vet hva som ikke fungerte.  Det ville jo være logisk å ta utgangspunkt i den erfaringen og ikke hvem som fant på den dårligste reformen.  Det vi vet, er at kunskapsskolen ikke fungerer. Pugg av basiskunnskaper har ikke gjort norske elever flinkere. Det har heller ikke ?effektivseringen av den offentlige skolen? som Normanutvalget ga grunnlaget for. Noramanutvalget gikk i bresjen for ?effektiv gjennomstrømning? av elever. Her har skolen vært offer for press fra markedet som krever at elevene skal raskere ut i arbeidslivet.

Den norske skolen har siden arbeiderpartietshegemoni falt blitt mer individualisert. Annsvar for egen læring og individuelle læremål er eksempel på dette.  Det eneste de høye herrer og kvinner synes å bli enige om, er at det er for mye bråk og støy i klasserommet. Av egen erfaring vet jeg at det fort blir en del støy og at læreren kan miste kontrollen over klassen.  Mitt forslag er å sette et maks antall elever pr. klasse(eller gruppe, som det heter nå). Taket for antall elever i klassen  burde være 20. Dette vil føre til at vi får flere, men mindre klasser. I en gruppe på 20 vil læreren ha mye større sjanse til å følge opp den enkelte og å holde ro i klassen. Elevene vil  ikke så lett bli forstyrret av andre, noe som igjen gir en viktig motivasjon for læring.I Finland er klassene sjelden større en 20 og det er i følge undersøkelsene lite støy i finske klasserom. Kanskje vi skulle trekke litt lærdom av finnene, og prøve mindre klasser?Det trengs  flere lærere, og det trengs gode lærere. En god lærere er en aktiv og engasjerende lærer. En lærer som er passiv til eget fag bidrar til at klassen blir passiv. Jeg er enig med dem som ønsker å gjennreise læreren som ressurs. En lærer er ikke bare en veilleder, men også en kilde til innspirasjon og movivasjon til å lære. En god lærer bidrar til at en elev tar faget seriøst og jobber med det. En lærer må også ha tilstrekkelig kompetanse i å underviseog være engasjerende.  Et annet ord som stadig dukker opp i debatten er ?disiplin?, jeg kan si meg enig i at mer disiplin er ønskelig. Dette gjelder for både lærere og elever. Blir blir fort mye tull og bråk i klasserommet, noe jeg tror kan endres på med mindre klasser og bedre og flere lærere. Samtidig som 6-åringene kom inn i skolen ble det lovet en ekstra pedagog for hver 18. Elev. Den ekstra pedagogen forsvant stille i skyggene. Antallet lærere i Oslo, har i perioden 2000 ? 2006 blitt redusert med 1087, mens antallet elever har økt med 2904. Det sier seg selv at her kommer man i en farlig ubalanse mellom antallet lærere og elever.

Hvis man bare tenker seg litt om, så skjønner man at det fungerer dårlig for en lærerer å undervise for 50 elever. Der Normanutvalget så muligheter til spare milliadrer så lærerne en kommende krise. Jeg mener også at skolen ikke bare skal lære oss de harde fakta. Skolen skal også være en institusjon der elever utvikler sosial kompetanse og ferdigheter. Vi skal lære oss å bygge relasjoner, fortså og samhandle med hverandre. Skolen skal også hjelpe oss i å lære gjensidig respekt mellom medmennesker. Min egen elevrådsleder har trukket fram det engelske skolesystemet som et godt eksemel hvor strengere disiplin og mere pugging gir bedre resultater. Problemet med den engelske skolen er at elevene ikke lærer å tenke selv. Jeg vil ikke ha en skole som produserer ukritiske roboter. Her er den norske skolen mye bedre en den engelske. Norske elever lærer å samarbeide, tenke kritisk og utvikle egne ideer.  I Klassekampen 6. desember blir det konstatert at den norske skolen ikke har klart å jevne ut sosiale forskjeller.  I følge Novaforsker Anders Bakken har det ?å utjevne forskjeller i skolen utifra elevers sosiale bakrunn?,  vært et sentralt mål i samtlige omfattende skolereformer siden krigen.  Foreldres utdanning og arbeid/lønnsnivå spiller altså fortsatt en viktig rolle. Klassesamfunnet lever fortsatt i beste velgående.  Hvis skolen skal være slik at foreldrene har minst mulig å si på elevens resultater må nok skolen kvitte seg med alt som heterlekser og hjemme arbeid. Men er det lurt? Eller ønskelig?

Foreldre er en nyttig resurs for de fleste elever og det vil de nok fortsette å være, uavhengig av mengden hjemmearbeid. Det er mange som ønsker spesialskoler eller eliteskoler som skal gi flinke elever mulighet til å utfolde sitt fulle potensiale. Dette kan da umulig bidra til å viske ut klasseforskellene i skolen, og i samfunnet generelt?  Det er iallfall det motsatte av det felleskolen står for.  Hvis vi skulle realisere eliteskolene elle nerdeskolene, ville klasseskillet mellom skolene bli enda større en det er. I dag ville ikke bare få A og B skoler men osgå A- og B- elever, som fort blir til A- og B- mennesker etter endt skolegang.  Etter min mening er dette en dårlig idè. Det vil skape en utvikling i retning av det som finnes i England og USA, der pengesterke foreldre søker barna sine inn på ?de rette? grunnskolenene like etter fødselen. Den norske skolen har  i mange år vært en av de viktigste politiske slagmarkene i Norge.  Det virker som om dette ikke har vært sunt for skolen.  De stadige reformene, endringene og krav noen nye forsøk har slitt på skolen. Kunskapsløftet er siste skudd på stammen av reformer. Her skal høyresidens kunnskapsskole skapes. Som elev under kunskapsløftet må jeg si at jeg ikke har merket så mye til økt kunnskap. Det jeg har opplevd, er lærere som stadig snakker om hvilke mål i læreplanen som skal nås. Hvis vi igjenn ser på den finske skolen, så har den vært bortimot reformfri.  Man kan trygt konkludere med at politikere og eksperter ikke vet best når det gjelder skolen. Hadde de gjort det ville  jo Norge ligget godt over allverdens snitt. 
Stikkord:

Velkommen til min blogg!

Yo!

Dette er min første post på blogg.no. Jeg kan endre den hvis jeg går til arkivet. Akkurat nå er jeg opptatt med å finne ut hvordan man bruker bloggen. Kanskje legger jeg inn en webprofil på siden her. Kanskje lager jeg min egen header. Kan hende legger jeg ut poster med bilder og video, eller jeg blogger fra mobilen.

Den som venter får se. Foreløpig, hvis det er noe mer jeg lurer på, kan jeg gå til forum.blogg.no eller hjelp.blogg.no.

Hvis jeg vil ta meg en pause i arbeidet og finne andre blogger, tar jeg meg en tur til bloggrevyen eller sjekker ut hva de holder på med på miniblogg.

Vi blogges!

Les mer i arkivet » Juni 2010 » Mai 2010 » Mai 2008
hits